Om det primært er borgerjournalistikkens oppgave å fly rakt i strupen på det bestående, skal jeg ikke ha sagt, men jeg tror det vil fremstå ganske patetisk om man forsøker seg på det uten vektig grunnlag og, ikke minst, uten egentlig å ha ”en sak”. Men desto morsommere vil det naturligvis være de gangene man virkelig får stilt ”makthaverne” til veggs. Bloggere forsøker seg på det hele tiden, uten at det gir øvrigheten videre grunn til å svette. Tross alt er få ting så uinteressant som repetitiv sutring fra forutinntatte meningsbærere med en agenda.

Med en strukturert oppstilling vil vi likevel prøve å operere på den etablerte pressens banehalvdel, med deres midler, men på egne premisser. Som borgerjournalist-initiativer flest, skjeler også vi til alle borgerjournalist-avisers mor; OhmyNews. For vi må vel være enig om at de for en stor del har bidratt til å definere selve borgerjournalistikk-begrepet.

Jeg tror kanskje rockeband-allegorien passer bra på de som primært har opprørske motiver. Det er i så fall motiver Borgerjournalistene.org hittil ikke er i besittelse av. På den annen side blir nettavisen just det bidragsyterne gjør den til. Ender vi opp med et hovedsakelig rebelsk ”kollegium”, er det rebelsk avisen blir, men foreløpig er det ikke så mye som peker i den retningen. Så har vi da også bare en håndfull registrerte bidragsytere ennå.

Ellers er jeg helt enig med deg i at det er behov for borgerjournalistikken. Liksom deg er jeg usikker på om den kommer til å blomstre, og om den får den ønskede effekt på mediebildet under ett. Tusen takk også for den mentale linken i bloggen din. Det er tanken som teller! En liten presisering fra min side bare:

I motsetning til Borgerjournalistene.org, er Depesjer ingen borgerjournalistisk satsning. Den har heller ikke som målsetting å presentere alternative vinklinger på dagens nyhetsbilde. Derimot var intensjonen med Depesjer å tilby et destillat – eller ekstrakt, om du vil – av det som er bra i den bestående pressen, som et tilbud der du slipper å sno deg gjennom kjendisstoff og fotballresultater før du finner saker av større betydning. Vi skreller bort alt det, og serverer nyheter som teller, som vi liker å uttrykke det.

Etter hvert har behovet for også å kjøre egenproduserte saker, ikke minst på kommentarsiden, presset seg mer og mer frem. Til slutt sitter vi antagelig tilbake med et produkt som ikke avhenger av tredjepart overhodet, skjønt det ennå er et stykke frem. Derfor er det kanskje heller ikke så underlig at vi tenderer mot klassisk journalistikk. Spesielt ikke ettersom de fleste involverte faktisk er journalister.

Tusen takk for lykkeønskninger og konstruktive innspill. Jeg håper du overveier å prøve deg på Borgerjournalistene.org, som mer enn en passiv og sporadisk leser. Vi kunne trenge flere reflekterte bidragsytere.

Når et rockeband kler seg i dressklær er det for å understreke den verdensorden de oponerer. Dersom borgerjournalistikken skal ha noe håp om å lykkes med en journalistisk-klesdrakt som depesjer og borgerjournalistene, må det være en selvironiske og avkledende bevegelse heller enn et forsøk på å, med rockeband metaforen: spille konserter i et åpent kontorlandskap i effektiviteten og produktivitetens tjeneste.

Jeg vet ikke om hva jeg forsøker å si kommer like klart frem som jeg skulle ønske, så i et forsøk på å konkludere: Det ér et behov for borgerjournalistikk, det er formen den presenteres i som enda ikke har funnet sin form. Jeg har link til depesjer på min blogg (tror jeg), men jeg leser den sjelden fordi jeg finner siden uoversiktelig og at den tenderer mot klassisk journalistikk.

Men du skal ha ‘mucho kudos’ for ditt forsøk. Ære være tanken, forsøket og idealet. Med de beste ønsker om fremtiden – Igor